VI VANT! VI VANT! 

Det er ikke hver dag man slår staten i retten. De er derfor utvilsomt en go-nyhet når jeg kan si at – DET GJORDE VI! 

Det var en knusende dom. I forkant av saken hadde Telemarksavisa hatt et innlegg om pappaen som gikk til sak mot staten for å få sønnen «Bjørn» ut av tvungent psykisk helsevern og av tvangsmedisinering med antipsykotika. Faren hevdet at medisinene etter 15 år var i ferd med å ødelegge sønnen hans fullstendig, og at han var langt friskere uten. Og det med rette, for sønnen, som i følge vitneforklaringer en gang var en sprudlende og omsorgsfull gutt, fremsto i retten som en skygge av seg selv. Fullstendig desorientert. Undertegnede sammenlignet det med å være fange nede i en mørk dryppende kjeller. 

Dette til tross, så hevdet staten og sykehuset hårdnakket at behandlingen hjalp – det siste som nå gjensto i følge behandler var «å stabilisere ham». 

Stabilisere til hva, kan man jo da saktens spørre seg. Så «Bjørn» kan forbli nede i helvetet?! Et helvete som i denne saken hevdes ikke skyldes noen underliggende sinnslidelse, men er forårsaket av selve medisineringen – bruken av såkalt antipsykotisk medisin (heretter kalt nevroleptika) som staten og alle behandlere sverger til (som en gud), og som hele loven om tvungent psykisk helsevern er bygget på. Dette er ganske så utrolig når man vet at det eneste denne «medisinen» gjør er å dope ned og følelsesforflate, i tillegg til å ha ekstreme og irreversible bivirkninger. Nevroleptika gikk da opprinnelig også under navnet «tranquilizer». 

Det vi i virkeligheten står ovenfor er fordekt kjemisk lobotomering, som utgir seg for å være noe helt annet enn det det egentlig er – og ikke til å bli frisk av. Faktisk er det overveldende bevis på at det i alle fall er 6 ganger større mulighet for å bli frisk for den som ikke går nevroleptika enn den som gjør det. Noe det også ble fremlagt grundig dokumentasjon på i retten.  

Som det følger av vedlagte bilde av artikkel fra Telemarksavisa så vinner staten hele 97 % av alle psykisk helsevern-sakene som går for retten. Og så kaller de det rettssikkerhet? Jeg kunne sagt mye om dette, men tallet er ganske oppsiktsvekkende, særlig tatt i betraktning det vi kan dokumentere rundt skadevirkningene av nevroleptika. Det burde sånn sett vært motsatt når en endelig gikk i retten og la frem sine ugjendrivelige bevis. 

Slik er det dessverre ikke.   

Derfor er jeg så takknemlig for at dommeren og meddommerne ikke gjorde som mange andre dommere gjør: å hoppe over der gjerdet er lavest. Ved å legge til grunn sykehusets og behandlers syn i saken, som var de utilnærmelige autoriteter og som i denne saken altså hadde hevdet at behandlingen hjalp. Det siste som gjensto nå var «å stabilisere» «Bjørn». 

Det er som å komme rett inn i et mareritt, hvor du lurer på om de som bestemmer ser den samme virkelighet som deg. 

Antakeligvis måtte det et så drøyt tilfelle som «Bjørns» for at domstolen skulle våkne. For om retten kan betvile skriftlige bevis som legges frem, var ikke «Bjørns» tilstand etter 15 år med tvangsmedisinering å ta feil av – han var en tilnærmet grønnsak der han sto i retten. Det kunne knapt blitt værre.   

Likevel påsto sykehuset altså det de gjorde – at medisineringen hjalp. 

Retten på sin side går imidlertid langt i sin kritikk av sykehuset, hvor den stiller spørsmålet om det er faktisk er mulig for «Bjørn» og få sin tilstand vesentlig forverret.  

Retten oppfatter da også sykehuset som forholdsvis rigid hva gjelder andre behandlingsmåter. 

Og her er vi mye i sakens kjerne – hvordan skal behandle hverandre som mennesker? Hvordan ser vi på oss selv?

Mye skjer i våre dager av forandringer, særlig på det metafysiske plan, ved at vi kommer i kontakt med en dypere virkelighet (Les: Platons Hulelignelse), den som går inn og gjennom oss selv. Bare ved å være i kontakt med egne følelser og eget hjerte kan vi virkelig føle og hjelpe andre, bakenfor det tillærte mentale. Bare på denne måten kan vi ha empati for hverandre. 

Enn hvor følelsesmessig nummen en er, så kan man ikke unngå å bli rørt av et tilfelle som «Bjørns». Stuet bort for å dø i en alder av 35 år (og mange år før dette også), etter å ha fått sin ungdom og liv ødelagt av «lovlig» tvang og medisinering. Fordi norsk helsevesen og psykiatri kun kjenner til piller og symptombehandling og ikke dyp helbredende kjærlighet: det å bli sett og verdsatt for den man er og de unike kvaliteter ethvert individ besitter, betingelsesløst. Noe som særlig gjelder mange av mine såkalte «sinnslidende» klienter, som mange er noen av de mest våkne jeg kjenner. Jeg vil gå så langt som å påstå at de virkelige «sinnslidende» er de som stiller diagnosene selv: de samme som indentifiserer seg med tankene sine (les: Eckhart Tolle) og karakteren de skaper rundt seg selv. 

Mange av oss har sikkert sett solskinnshistorie på YouTube der en person finner et forkomment dyr: f.eks. en jente finner en verkebyll av en utsultet hund som hun tar med hjem, mater og gir masse med omsorg og kjærlighet; til hunden gløder i pelsen og strutter av lykke – i all sin hunde-natur.   

Den som har vært på et psykiatrisk sykehus, vet at dette ikke er et sted å bli bedre på, verken hva gjelder ansatte, inventar eller behandling en får. Dine utsikter om et godt liv reduseres dramatisk legges man først inn og får en diagnose. 

Heller ikke omsorgsboligen der «Bjørn» i alle årene er blitt stuet bort, er det i lengden liv laga. Ikke for noen! Det vi trenger er gode mennesker og natur rundt oss. Vi trenger hverandre, og ikke minst oss selv. 

«Bjørn» skal i gang med medisinfri behandling. Hvor han, som det fremgår av vedlagte artikkel fra Telemarksavisa, skal søke seg på basal eksponeringsterapi (BET ved Sykehuset Vestfold), som bygger på å være i kontakt med indre følelse og bearbeide disse istedenfor å undertrykke disse, slik bruken av nevroleptikaen i alle år også har gjort.  

Det er mye traumer som må forløses for «Bjørn» etter behandlingen han har fått i psykiatrien, men forhåpentligvis er det lys i tunellen. Jeg takker for at jeg har fått være hans advokat.  

<3

Erlend